I dag kræsjet jeg, big time.

Jeg spoler tilbake. *spolelyd* Jeg våknet etter atter en natt med lite søvn, kom meg på skolen og var tung innvendig og i hodet. Det gikk overraskende greit helt til etter lunsj selv om jeg var urolig inni meg. I 5. timen fikk vi utdelt en vanskelig oppgave jeg ikke skjønte noen ting av, så fikk vi beskjed om å gå opp og hente hver vår laptop fra biblioteket. Jeg fikk panikk angst, jeg frøys fast i stolen.. jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre (jeg takler ikke skolens pc’er, jeg gjør alt for å unngå de). Etter de andre hadde gått kom læreren bort til meg, 5 sekunder senere var jeg på gråten på vei ut av klasserommet.

Litt etter det gikk jeg for å snakke med noen på et kontor. Gråt som et helvete at jeg klarte knapt å puste og ihvertfall ikke snakke. Vi ble enige om diverse, blant annet at hun informerte halve klassen som var der om hvordan jeg hadde det osv. Hva hun sa det vet jeg ikke, men 3-4 jenter i klassen min kom for å snakke litt med meg etter det. Jeg fikk ikke sagt det, men jeg satte utrolig stor pris på det. At noen faktisk bryr seg og vil bli kjent med meg betyr veldig mye. Vi ble egentlig alle enige om at klassen trengte en klassetur for å bli bedre kjent med hverandre, vi har dannet oss grupper (jeg føler meg på utsiden) og har altfor liten kontakt med hverandre. De klarte å få meg på litt andre tanker så jeg overlevde resten av dagen tross såre vonde øyne.

Skriver ikke dette for å få sympati, jeg gjør det for min egen del siden jeg syns det er utrolig vanskelig å snakke om vanskene mine og det som skjer. Så i dag var resultatet av å holde alt inni seg, ikke ha noen å snakke med og lite søvn på mange dager. Jeg savner gnisten min.

Er så utrolig lei av at angsten og tvangstankene skal styre halve livet mitt, jeg sloss som en kjempe, men det sliter meg sånn ut. Jeg trodde ikke det var mulig å bli så sliten av psykiske problemer.

Jeg vil smile mer, hjelp meg.

I helgen fikk jeg spart opp litt energi og kom meg på skolen på mandag uten problemer. I dag derimot sa alt bråstopp, lite søvn og redd for å dra på skolen. Etter en time med masse angst hadde jeg skikkelig vondt for å puste, men det gikk seg til. Etter dette ble jeg utrolig sliten, som om jeg hadde løpt 10 mil og sovnet å klarte ikke våkne selv om jeg hadde vekkeklokke på i 2-3 timer. Så nå er jeg ikke spesielt trøtt, bare sliten som vanlig. Har slukt i meg en melatonin tablett så jeg skal legge meg snart og håpe at jeg sovner innen kl 2.

Håper jeg kommer meg på skolen i morgen, er så sykt lei av angst/panikk anfall. GÅ BORT! Har hest i øvingene i morgen, håper jeg slipper å ri fordi jeg er redd for å sitte på de ville skolehestene :P

Ellers bruker jeg dagene på å spille WoW WotLK :D

Jeg føler meg så utrolig alene. Jeg har ingen å snakke med og ingen å betro meg til. Jeg går og holder alt inni meg, for hver gang jeg åpner meg for noen så får jeg bare dritt slengt. Jeg føler ingen forstår meg, det virker som alle tenker “det er ikke så ille”. Og hvorfor er det så vanskelig å finne en “venn”?

I hele dag har jeg sittet å gruet meg til morgendagen, til å stå opp for å ta den ekle fulle bussen.. Har lyst til å gråte.