I dag kræsjet jeg, big time.

Jeg spoler tilbake. *spolelyd* Jeg våknet etter atter en natt med lite søvn, kom meg på skolen og var tung innvendig og i hodet. Det gikk overraskende greit helt til etter lunsj selv om jeg var urolig inni meg. I 5. timen fikk vi utdelt en vanskelig oppgave jeg ikke skjønte noen ting av, så fikk vi beskjed om å gå opp og hente hver vår laptop fra biblioteket. Jeg fikk panikk angst, jeg frøys fast i stolen.. jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre (jeg takler ikke skolens pc’er, jeg gjør alt for å unngå de). Etter de andre hadde gått kom læreren bort til meg, 5 sekunder senere var jeg på gråten på vei ut av klasserommet.

Litt etter det gikk jeg for å snakke med noen på et kontor. Gråt som et helvete at jeg klarte knapt å puste og ihvertfall ikke snakke. Vi ble enige om diverse, blant annet at hun informerte halve klassen som var der om hvordan jeg hadde det osv. Hva hun sa det vet jeg ikke, men 3-4 jenter i klassen min kom for å snakke litt med meg etter det. Jeg fikk ikke sagt det, men jeg satte utrolig stor pris på det. At noen faktisk bryr seg og vil bli kjent med meg betyr veldig mye. Vi ble egentlig alle enige om at klassen trengte en klassetur for å bli bedre kjent med hverandre, vi har dannet oss grupper (jeg føler meg på utsiden) og har altfor liten kontakt med hverandre. De klarte å få meg på litt andre tanker så jeg overlevde resten av dagen tross såre vonde øyne.

Skriver ikke dette for å få sympati, jeg gjør det for min egen del siden jeg syns det er utrolig vanskelig å snakke om vanskene mine og det som skjer. Så i dag var resultatet av å holde alt inni seg, ikke ha noen å snakke med og lite søvn på mange dager. Jeg savner gnisten min.

Er så utrolig lei av at angsten og tvangstankene skal styre halve livet mitt, jeg sloss som en kjempe, men det sliter meg sånn ut. Jeg trodde ikke det var mulig å bli så sliten av psykiske problemer.

Jeg vil smile mer, hjelp meg.